Hvordan hørte du først om muligheten til å studere psykologi i

Polen, og hva gjorde at du valgte akkurat dette studiet?
Jeg hørte om muligheten til å studere psykologi i Polen på min aller første dag på
bachelorstudiet mitt i Lillehammer. Der gikk de gjennom hvilke muligheter vi hadde etter
bachelorgraden, og klinisk master i utlandet var allerede fra første dag et mål for meg.
Valget om å ta klinisk master i Warszawa baserte seg på flere ting. Jeg ønsket å jobbe klinisk
med pasienter, og for å kunne få godkjent psykologutdanningen i Norge var det enten Polen
eller Danmark jeg kunne velge mellom. For meg har alltid vært en drøm å ta deler av
utdanningen i utlandet, og da føltes det mer eksotisk å flytte til Polen enn Danmark for min
del.
Jeg hadde også hørt mye bra om masteren i Warszawa; med fokus på oppdatert evidensbasert
forskning, praktisk læring og jevnlige vurderinger gjennom semesteret fremfor et par
avgjørende eksamener på slutten av semesteret. I tillegg syntes jeg det var et pluss at det kun
kreves ett år med lisensperiode i Norge i etterkant av den toårige mastergraden.

Hva går studiet ut på, og hvilke deler synes du er mest spennende eller
utfordrende?
Mastergraden jeg tar har som overordnet hensikt å utvikle studenters ferdigheter i kliniske
vurderinger og intervensjoner. At studiet vektlegger praktisk øving i klinisk setting er noe av
det jeg synes er mest spennende fordi dette er særlig relevant for hvordan jeg ønsker å jobbe
etter mastergraden.

Samtidig er dette også det mest utfordrende for meg, ettersom jeg har lite klinisk erfaring fra
før. Jeg kan føle på et press for å gjøre ting riktig, nettopp fordi vi skal jobbe med sårbare
mennesker i fremtiden.

Hvordan foregår søknadsprosessen ved SWPS, og kan man søke uavhengig
av hvor man har tatt bachelorgraden?
Søknadsprosessen har endret seg siden jeg søkte for to år siden. Da jeg søkte, svarte jeg på en
spørreundersøkelse som ble brukt under intervjuet, og vi trengte ikke anbefalingsbrev.
Prosessen ser ut til å variere litt hvert år, så det er ikke gitt at neste opptak blir helt likt.
Til spørsmålet om bachelorbakgrunn: ja, man kan søke uavhengig av hvor man har tatt
bachelorgraden sin. På mitt trinn er det stor variasjon i hvor både norske og de andre
studentene har tatt tidligere utdanning.

Hvordan har overgangen fra bachelor i Norge til masterstudier i Polen
vært både faglig, sosialt og kulturelt?
Jeg synes det er helt fantastisk å studere i utlandet. Overgangen fra Lillehammer til storbyen
Warszawa har gitt mange muligheter, inntrykk og opplevelser.

Faglig synes jeg det har gått veldig fint. Til å begynne med var det uvant at alt foregikk på
engelsk, men det gikk seg fort til med mengdetrening. Videre var det noe utfordrende å sette
seg inn i hvordan skolesystemet fungerer her, og hva som forventes fra universitetet. Jeg har
erfart at det faglige innholdet er bra, og ikke uoverkommelig avansert.
Det sosiale har også vært veldig fint for min del. Det er mange norske studenter som tar den
mastergraden jeg tar, i tillegg til en del som går medisin, veterinær og tannlege. Det har fra
start vært en trygghet at vi har vært flere fra Norge, så man ikke føler seg ensom i alt det nye
det innebærer å flytte til, og begynne på et studie, i et fremmed land. En utfordring med denne
tryggheten har likevel vært å utvide kretsen til å inkludere lokale eller studenter fra andre
land.
Den polske kulturen har ikke overrasket meg så mye. Jeg føler at mye er likt som den norske
kulturen, og jeg tror det er mange andre land hvor kontrastene til Norge oppleves større. Jeg
opplever at den norske og polske sosiale kulturen er ganske lik med tanke på høflighet og
beskjedenhet. Sosiale normer mellom kjønn er kanskje det som har overrasket meg mest. I
Polen er det for eksempel sjeldent en mann ikke åpner døra for en dame eller ikke lar dem gå
foran i køen. Det står også respekt til eldre her i større grad. For eksempel er det forventet at
man reiser seg for eldre og tilbyr dem setet sitt på en full buss.

Hvordan skiller studiene i Polen seg fra psykologistudier i Norge?
Overgangen fra bachelor til master har for meg føltes naturlig. Som nevnt tidligere, syntes jeg
den største overgangen var å skulle studere på engelsk. Likevel hadde vi mye pensum på
engelsk på Lillehammer, så det var mest den muntlige språkdelen som var litt utfordrende til å
begynne med. Den faglige overgangen har også gått fint. Det første halvåret opplevde jeg at vi
hadde en del repetisjon fra bachelorpensum, noe som også gjorde språkbarrieren enklere å
håndtere. Ellers er det ikke så mye avansert pensum, kanskje bortsett fra statistikk og metode.
Jeg har en opplevelse av at de fleste norske studenter stiller sterkt faglig fra bachelorgraden,
og at det ikke er like mye pensum å forholde seg til her. Fokuset ligger i større grad på
diskusjon, refleksjon og anvendelse enn å pugge bøker.
Studiene i Polen skiller seg fra psykologistudier i Norge hovedsakelig med tanke på
vurderingsform. Her har vi jevnlige, mindre vurderinger gjennom semesteret fremfor store
avgjørende eksamener på slutten av semesteret. Eksamen teller som en del av den endelige
karakteren i hvert fag, og består som regel av flervalgsspørsmål. Videre er det også mer
oppmøteplikt her enn det jeg har inntrykk av at det er på norske mastergrader i psykologi.
Hele studieopplevelsen minner meg litt om slik det var på videregående; gruppeseminarer,
mye gruppearbeid og prøver i timene.


Hvordan jobber du for å gjøre kompetansen din attraktiv for fremtidige
arbeidsgivere og hvilke erfaringer og praksis har du fått underveis i
studiene?
På generell basis prøver jeg å tilegne meg så mye teoretisk kunnskap og praktisk erfaring som
mulig for å stille sterkere når jeg skal ut i arbeidslivet. Forhåpentligvis gir det meg
selvsikkerhet innenfor fagfeltet som skinner gjennom for fremtidige arbeidsgivere. Videre har
jeg valgt et tema for masteroppgaven min som inkluderer forskning på et norsk
deltakerutvalg. Dette tror jeg kan løfte min kompetanse rundt hva slags problematikk innenfor
psykisk helse som er mest fremtredende i den norske befolkningen. At jeg tar mastergrad i

Polen og skriver masteroppgaven min på engelsk, tror jeg kan virke positivt på eventuelle
forskningssamarbeid i fremtiden om det skulle være noe jeg får lyst til.

Da jeg tok bacheloren min jobbet jeg deltid på en avlastningsbolig for barn med ulike
utfordringer. Det var mitt første møte med omsorgsyrket, og ga meg erfaring med å jobbe med
barn, samt selvsikkerhet i valget om å jobbe med å hjelpe mennesker. Mellom bacheloren og
masteren jobbet jeg et år på psykosepost på et psykiatrisk sykehus, som ga meg mye erfaring
knyttet til psykisk syke mennesker. Der jobber jeg fremdeles når jeg er hjemme i Norge på
ferie, og synes det er veldig nyttig for å kunne anvende teori i praksis forløpende gjennom
studiet.
I sommer hospiterte jeg på et behandlingssenter i barnevernet hvor jeg fulgte psykologene
som jobbet der. Der fikk jeg innblikk i hvordan en arbeidshverdag kan se ut for en psykolog,
hvordan å utarbeide behandlingsplaner, og forløp i behandlingsmøter med pasienter.
Hospiteringen var også en del av min nettverksbygging. Jeg valgte bevisst å hospitere i
Trondheim, da det kan være enklere å få jobb i lisens der enn i Oslo-området hvor jeg er fra.

Trondheim er en by jeg kan tenke meg å bo i, og ville derfor begynne tidlig med å bygge et
faglig nettverk der. Selv om jeg fikk flere nye kontakter ved institusjonen jeg hospiterte på,
kunne det vært mer fordelaktig for meg om jeg hadde hospitert på DPS eller BUP hvor jeg
sannsynligvis skal jobbe i lisens etter mastergraden.
Året jeg hadde pause mellom bachelor og master, brukte jeg til å knytte kontakt med
arbeidslivet og få mer klinisk relevant erfaring for veien videre. Jobben jeg da hadde på
psykiatrisk sykehus ga meg både mange nye kontakter innenfor ulike yrker, samt erfaring som
styrket meg som kandidat til søknaden til Polen. I intervjuet krediterte de meg særlig for den
relevante arbeidserfaringen jeg hadde hatt det siste året, og det var en viktig grunn for at jeg
kom inn på mastergraden. Jeg kom inn på mitt andre forsøk, og når jeg ser tilbake på det,
hadde jeg nok stilt sterkere til mitt første opptaksforsøk dersom jeg hadde hatt en relevant
jobb tidligere.


Hva ser du for deg å jobbe med etter endt utdanning, og hva motiverer deg
mest med den retningen?

Etter endt utdanning ser jeg for meg å jobbe i offentlig sektor med et bredt spekter av
pasientgrupper. Dette motiverer meg som en første jobb som psykolog fordi jeg tror det vil gi
meg bredde i erfaringen min, og ikke minst gi meg en pekepinn på hvilke pasientgrupper jeg
synes det er mest givende å jobbe med.


Er det mulig å prakisere som psykolog i Norge etter fullført mastergrad ved
SWPS?
Ja, det er det. Jeg snakket med flere tidligere norske studenter ved SWPS som nå praktiserer
som kliniske psykologer i Norge. Det virker ikke som det har vært noe problematikk med
lisensiering for tidligere studenter, så lenge man har bestått graden og fått vitnemål.
Jeg har også flere venner som gikk året over meg og som nå jobber som psykologer med
lisens i Norge. Den eneste utfordringen ser ut til å være å få jobb i de store byene, der
konkurransen er høy og arbeidsgivere ofte prioriterer ferdigutdannede psykologer med mer
erfaring. Som lisenspsykolog krever man ekstra veiledning, og det kan gjøre det vanskeligere
å få fotfeste i byene.
Derimot, om man er villig til å starte karrieren i distriktene, virker det ikke å være noe
problem å få jobb rett etter endt utdanning.


Har du noen råd til psykologistudenter som vurderer å studere i utlandet,
eller som er usikre på veien videre etter bachelor?
Hvis du er usikker på veien videre anbefaler jeg å bare hoppe ut i noe som du synes virker
interessant. Om det er å begynne i en jobb eller på en videreutdanning. Feltet er så stort at det
er vanskelig å vite hvilke områder man synes er mest spennende til å begynne med. Hvis du
finner ut at det du har begynt på ikke er noe for deg, har du i hvert fall eliminert noe.
Og til deg som vurderer å studere i utlandet; hopp i det! Å være student i utlandet er en
fantastisk mulighet til å utvikle deg selv, utforske verden, og få nye synspunkter på studiet ditt
som du kanskje ikke ville fått i Norge. Hvis du synes det virker skummelt å flytte utenlands er
et tips å sette deg godt inn i universitetet og landet du vurderer å flytte til, det hjalp i hvert fall

meg med å avskrekke den fremmede følelsen knyttet til å bo i et annet land. ANSA er også
verdt å sjekke ut for støtte knyttet til utenlandsstudier.